Fra «forgubbing» til digitalisering
Publisert: mars 23, 2018Dagen går på hell, middagen er fortært, kjøkkenet er ryddet og tallerkener og bestikk er satt inn i oppvaskmaskinen. Jeg trykker på «start-knappen». Herfra tar maskinen over.
Ingvild Bergersen, ex-trainee og rådgiver i Trainee Innlandet
For noen uker siden presenterte NHO en oversikt over de yrkene som vil forsvinne de neste årene. Nok en gang blusset debatten opp: «Vil robotene gjøre oss overflødig»? Taperne blir de som ikke har utdannelse hevder noen. I så fall kan det være Hedmark og Opplands dødsdom. Våre innbyggere har landets laveste utdanningsnivå. En forgubbende demografi gjør heller ikke saken lettere.
Jeg er bare 27 år. Oppvaskmaskinen har vært en selvfølge så lenge jeg kan huske. I 2009 fikk jeg min første personlige assistent. Den var ca 8 mm tykk, 12 cm lang og hadde toutch-screen. Siden den gang har svarene på alle mine spørsmål vært et «swipe» unna. I 2013 anslo man at smart-telefonen sparte oss for 22 dager per år. Tanken på at besparelsen trolig er enda større i dag, fryder meg.
«… jeg frykter at behovet for min kompetanse viskes ut, uten at jeg selv legger merke til det»
Har jeg tillatt meg selv å bli avhengig av en maskin som kan ta over arbeidsoppgavene mine? Ja, det har jeg. Men jeg frykter den ikke. Yrker oppstår og yrker forsvinner. Sekretærer, reiseagenter og bokbindere har alle gått igjennom den samme ruta: Fra å kreve høyere utdannelse, til senere å bli allment tilgjengelig, for deretter å forsvinne. Hvem vet, om få år er kanskje programmering en kompetanse og et yrke som hører historien til.
Jeg frykter ikke det faktum at også min utdannelse vil bli irrelevant. Men, jeg frykter at behovet for min kompetanse viskes ut, uten at jeg selv legger merke til det, og uten at jeg forstår hvordan jeg skal håndtere det. Ikke helt usannsynlig, vil jeg si.
Det er ikke tilfeldig at «gamle menn i dress» fortsatt er stereotypien for næringslivet. Våre bedrifter, våre styrerom og våre ledergrupper lider av et «mangfoldshandicap», som avskjærer oss fra impulser. Det skremmer meg, ikke bare fordi det hemmer bedriftenes utvikling, men fordi mangel på impulser i jobbhverdagen også hemmer min egen utvikling.
Den 14. mars kom 28 unge, nyutdannede masterstudenter til Hamar. Ingeniører, forretningsutviklere, økonomer, jurister og digitaliseringsagenter. Fra ulike byer, fra ulike land, med ulik bakgrunn. De var håndplukket fra 231 søkere som i år har søkt på stilling som trainee i Trainee Innlandet. Dette er impulsytere og endringsagenter i ypperste klasse.
Våre innbyggere skal rustes for et arbeidsliv og et næringsliv som ikke bare skal vare i fem eller ti år, men i flere generasjoner. Traineene bidrar gjerne med impulser og mangfold. I 2018 vil forhåpentlig også du legge merke til noen av de sporene de setter. Gjennom kronikker, deltakelse på konferanser, oppslag i sosiale medier og bidrag i våre bedrifter skal de nå sette større spor enn noensinne.
Er du klar for nye impulser? Ta traineene imot, slå av en prat med dem, og sug til deg impulsene de bringer.
Det handler ikke om alder:
Insanity is doing the same thing over and over again and expecting different results – Albert Einstein.